Det fins en tid for alt

Etter flere tiår med en kropp som "verker" stort sett over alt og det å aldri føle meg uthvilt har jeg oftere og oftere undret meg på hvordan det hadde vært å våkne og føle meg frisk og opplagt?

Så jeg bestemte meg for at nå er det min tid og skal jeg få oppleve noen uthvilte år med i hvert fall mindre smerter, så var tiden inne nå.

Føste bud har vært å få tilbake troen på at min kropp er det jeg som kjenner i sin helhet og stole på det, for en kropp er ikke bare utdrag liksom...

Jeg elsker å holde på i hagen , men det har vært litt begrenset hva jeg har orket å gjøre siden det har krevd en utrolig mengde trass og viljestyrke å klare med alt uten at kroppen sier "Nei, nå klarer jeg ikke mer" og krever lange pauser.

Og hvis noen lurer på mitt stadig lengre fravær her inne, så kommer det helt enkelt av at jeg ikke har orket å verken strikke eller hekle til min store sorg.

Og ja, jeg har satt min stolthet i å prøve å dra min del av lasset i det daglige, men det har krevd mye trass og utholdenhet for å få det til slik at de rundt meg skal merke det minst mulig og lide under det.

I tillegg er jeg ingen tilhenger av å sutre og klage, men kanskje det skulle vært en middelvei slik at hvis jeg kanskje virket lunete så viste de rundt meg hvorfor? Feil blir det vel uansett og jeg har funnet ut at jeg er meg og takler ting på min måte.

Jeg har dog innimellom måttet gripe til pinner og heklenål med noen småprosjekter for å stilne mine abstinenser etter å ha et prosjekt mellom hendene, men de har tatt sin tid siden jeg ikke har orket å holde på lenge ad gangen.

Noe godt har det ført med seg da, for symaskinen har vært litt snillere med meg og tært mindre på - noe som har medført en masse gode stunder med å fornye garderoben og igjen gitt meg gleden med å skape på en annen måte :)

Takket mine tålmodige hjelpere som godtar meg som jeg er og finner seg i at jeg tar meg en liten hvilepause i løpet av dagen og har trengt tid til å være meg selv og finne tilbake til den helhetlige meg, så blir jeg litt mer optimist uke for uke.

Ja, for ting går bedre og i høst har jeg faktisk klart å både strikke og hekle litt mer og er i gang med ikke mindre enn et par med normale prosjekter - og de vokser dag for dag :)

I tillegg har jeg med litt hjelp til å komme i gang - klart å få ned en hel del etter ungene fra de var små for å gå gjennom dem og sortere dem litt.

Utrolig hvor mange fine minner som dukker opp på en slik "reise" og ikke minst - hvor mange fine plagg de hadde og ikke minst - det å finne igjen de første strikkedressene deres.

Jeg var så nervøs for om de hadde hatt besøk av møll og mus, men det hadde gått ganske bra og dagens dress hadde kun et lite hull som jeg har stoppet.

Tenk at de har vært så små...

Denne er strikket i babyull og frøkna var så fin da vi dro hjem fra sykehuset med henne.

Må bare si at alle klærne har ligget nedpakket i maaange år og er bare tatt ut av eskene sine for å sorteres og er derfor ganske skrukkete.

Den lille rosa kjolen uten ermer øverst på bildet til høyre er faktisk etter min mor og nok strikket av min bestemor. Den andre nederste rosa kjolen er strikket av min mor, så her er det både gode minner og historie samlet i et.

Den hvite boblejakken har min mor sydd av et restestoff hun hadde.

Summen av denne herlige minnereisen er at jeg ble overrasket over hvor masse fine klær de hadde og hvor godt de har tålt "tidens tann" - helt utrolig.

Dette er bare en liten del av alt som har vært lagret og i tillegg som alle kan se - kun jenteklærne.

Juniors dress hadde sele på buksen og den ene selen trenger en reperasjon bare jeg finne passende tråd til arbeidet, i tillegg var det masse fine klær etter ham også - så som matrosdresser, penbukser med vest, bukser, utedresser, støvler etc. - og alt var mer eller mindre like fint :)

Deilig å få gjort og nå gleder jeg meg til vi etter hvert skal gå løs på yttergangen med ny dør, vinduer, gulv, vegger og tak i tillegg til endelig få på glass en lukket oppbevaring for klær og sko.

Nå ser jeg opptimistisk på det å faktisk klare å yte min skjerv i arbeidet ved å bl.a. male uten å bli helt sengeliggende etterpå.

Ja, for formen føles å gå riktige veien og jeg våkner om morgenen og føler meg litt mer uthvilt enn jeg har gjort på mange å i tillegg til at smertene er vesentlig mindre.

Når alt kommer til alt er det "beboerene i et hus som kjenner det best bare de lar seg selv lytte og se etter hvor feilene ligger..."

Mine beste ønsker til dere alle fra optimistiske meg :) Ta vare på dere selv og husk å ta dere tid til å være nettopp dere selv!